"Uventet tordenvær" : barn som ofre for familievold : opplevelser og mestringsstrategier

Tittel: Uventet tordenvær : Barn som ofre for familievold opplevelser og mestringsstrategier. Bakgrunn for oppgaven: Mange barn i Norge opplever vold i familien. Volden preger barna på ulike måter, og de må lære seg å takle store utfordringer i hverdagen. Barna blir ofre for volden både ved å være vitne til det som skjer og også dirkekte ofre ved at de selv blir slått. Jeg har ønsket å se på hva barn som opplever familievold gjør for å takle en vanskelig hverdag. Det kan knyttes til barnets mestring i selve situasjonene. Man vet en del om hvilke faktorer som kan virke beskyttende i et barns liv ut fra et resiliens perspektiv. Jeg ønsket å se nærmere på hvilke faktorer i barnas liv som kan virke beskyttende på sikt. Problemstilling: Med utgangspunkt i bakgrunnen for oppgaven formulerte jeg følgende problemstilling: Hva forteller barn om deres erfaringer fra familievold, og hva gjør de for å mestre en voldelig hverdag? Problemstillingen operasjonaliserte jeg videre til to forskningsspørsmål: 1) Hvilke overlevelsesstrategier tar barna i bruk? 2) Hvilke faktorer i og rundt barnet kan fungere som beskyttende faktorer? Metode: Jeg har i dette studiet hatt en kvalitativ tilnærming og valgte forskningsintervju som metode (Kvale 1997). Jeg har hatt et fenomenologisk utgangspunkt ved å fokusere på å få tak i barnas subjektive opplevelser og erfaringer. Jeg har intervjuet fem barn i alderen 7-12 år som har opplevd familievold. Intervjuene ble gjennomført med bakgrunn i Gamst og Langballe sin avhørsmetodiske kommunikasjonsmodell (2004), og ble bygd opp rundt en semistrukturert intervjuguide. Hensikten med intervjuene var å få frem barnas opplevelser og mestringsstrategier knyttet til familievold. Dataanalyse: I analysen av data har jeg vært inspirert av Grounded Theory (Strauss & Corbin 1998). Her står kodingen av materialet sentralt, blant annet gjennom åpen, aksial og selektiv koding. Jeg har gjennom disse kodingsstrategiene, samt med inspirasjon fra hermeneutisk perspektiv utviklet hovedkategorier og underkategorier. Noen av kategoriene fremkom deduktivt ved at jeg tok utgangspunkt i teori jeg allerede kjente, mens andre kategorier ble utviklet mer induktivt. Når jeg har løftet empirien opp på et mer fortolkende nivå har jeg hovedsakelig knyttet kategoriene opp til teori om resiliens og Lazarus og Folkmans prosessmodell for mestring (Lazarus & Folkman 1984). Resultater og konklusjon: Mestringsstrategiene jeg har identifisert hos barna er et resultat av hva de selv har fortalt. Barna jeg intervjuet tar i bruk en rekke overlevelsesstrategier for å takle hverdagen. Dette er strategier både når volden pågår, og i etterkant av volden. Overlevelsesstrategiene tas i bruk for å minske det psykologiske stresset familievolden representerer. Det innebærer både strategier som å trekke seg unna (distansering) og ikke fortelle mye om volden, og også mer intervenerende strategier der barnet griper inn i situasjonen. Andre overlevelsesstrategier er å redusere farens handlinger, krangle med søsken og en positiv tro på fremtiden Barna har også flere beskyttende faktorer i livet sitt som kan bidra til en videre positiv utvikling. Dette er både faktorer i barnet selv, som for eksempel godt selvbilde, og i miljøet rundt barnet som signifikante andre og gode vennerelasjoner. Andre beskyttende faktorer jeg fant var det å snakke med noen (fagfolk, lærere, venner) og positive skoleerfaringer. Implikasjoner: Min studie viser at barn tar i bruk strategier for å ta vare på seg selv i en vanskelig hverdag. Disse overlevelsesstrategiene er nødvendige for barnet i selve situasjonen, men det er viktig at de får hjelp til å på sikt utvikle mer bearbeidende strategier. Det kan gjøres ved å ta tak i de beskyttende faktorene i barnet selv og i miljøet rundt barnet. Det innebærer særlig barnas lærere og nære familiemedlemmer. Det er viktig at voksne som har mye kontakt med barn som har opplevd familievold er klar over flere sentrale forhold man bør ta hensyn til. For det første er det viktig at voksne tar initiativ til å snakke med barna om det de har opplevd. Barna vil sjelden selv ta initiativ. Samtidig er det viktig at samtalene gjennomføres i barnets tempo. Barnet må selv få bestemme hvem det ønsker å snakke med, og når det skal skje. Tiltross for at man må ta hensyn til barnets behov i forhold til å snakke med noen, er det viktig å merke seg at å snakke om vold er vanskelig for mange barn, og det er mulig de benekter det de første gangene det tas opp. Derfor må vi som voksne være tålmodige og ikke presse barnet, samtidig som vi viser at vi er tilgjengelige dersom barnet ønsker å snakke